Fra og med første juli 2010 endres flere av barnelovens regler, herunder dens definisjon av ”vanlig samvær”. Dette innebærer at den personen som barnet ikke bor fast hos, får en utvidet rett til samvær ved avtale om ”vanlig samvær”. Flere andre endringer har trådt i kraft i løpet av våren. Disse vil kort redegjøres for videre.

Endring i reglene om "vanlig samvær"

Samvær er en rett for barnet og den forelderen barnet ikke bor fast hos. Samværet avtales mellom foreldrene, utgangspunktet er at avtalen skal være i henhold til hva som er best for barnet. I visse tilfeller avtales det at det skal være «vanlig samvær» etter barneloven § 43 annet ledd. Samvær etter barneloven § 43 annet ledd kalles gjerne «minstesamvær» etter loven. Dette innebærer at barnelovens egen definisjon av «vanlig samvær» skal legges til grunn for samværsrettens omfang.

I dag utgjør «vanlig samvær» en ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, og jul eller påske.

Minstesamvær eller vanlig samvær etter loven endres med virkning fra 1. juli 2010.

Barneloven § 43 andre ledd fjerde punktum, lyder da:

"Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie."

Samværsretten etter lovens definisjon utvides derved til å innebære overnatting ved ettermiddagssamværet hver uke. I tilegg utvides retten til samvær i sommerferien med en ekstra uke. Dette vil bidra til å gjøre det enklere å stykke opp samværet utover flere deler av ferien.

I tillegg gis det rett til samvær annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Først og fremst innebærer dette at samværsretten utvides til også å gjelde høst- og vinterferie. I tillegg skal retten til å være sammen med barnet i de forskjellige feriene, endres til annenhver gang for hver av de respektive feriene.

Ved avtale om ”vanlig samvær”, er det likevel mange forhold som foreldrene i tillegg bør avtalefeste. Erfaringsmessig er det klokt av foreldrene å presisere ordningen utover at man har avtalt vanlig samvær eller minstesamvær etter loven. Dette innebærer for eksempel klar angivelse av når samvær skal være (like/ ulike uker), når det starter og slutter, hvilke uker i ferien samværet skal finne sted i osv, osv.

Bakgrunnen og begrunnelsen for endringen i barneloven, er endringen som har skjedd i samfunnet. Herunder fokus på god kontakt med begge foreldrene. Det påpekes også at en utvidet definisjon av vanlig samvær kan virke konfliktdempende. Det nevnes i forarbeidene til den nye bestemmelsen at flere og flere familier avtaler seg helt bort fra dagens definisjon av vanlig samvær, for å oppnå et større samværsomfang. Det er i forarbeidene til den nye bestemmelsen konkludert dit hen at lovens definisjon kan følge etter på denne utviklingen. Det presiseres at hovedregelen fortsatt er at foreldrene selv kan avtale samværsrettens omfang, og at det kun er ved valg av ”vanlig samvær” etter loven, § 43 annet ledd fjerde punktum blir avgjørende.

Den nye definisjonen vil gjelde der avtale eller domsavgjørelse om ”vanlig samværsrett” inngås etter 1. juli 2010. Det skjer ikke noen automatisk endring av gamle avtaler eller domsavgjørelser.

En samværsavtale som er inngått i tråd med den nye definisjon av vanlig samvær som trer i kraft 1. juli 2010, vil ha betydning for bidragets størrelse, og gi fradrag for samvær etter samværsklasse 3. For mer informasjon kan NAV kontaktes.

Mulighet for å idømme delt bosted

En annen endring som trer i kraft fra og med 1. juli 2010 er reglene om delt bosted. Delt bosted innebærer ikke nødvendigvis at barnet skal bo like mye hos hver av foreldrene, men at begge foreldrene skal ha den samme avgjørelsesmyndighet ovenfor barnet. Etter første juli blir det klarere av loven at foreldrene har en mulighet til å avtale at barnet skal bo hos en av de eller ha delt bosted. I tillegg gis retten adgang til å idømme delt bosted mot den ene eller begge foreldrenes vilje (noe det ikke var adgang til tidligere). For at retten skal kunne idømme delt bosted, må det foreligge særlige grunner. Avgjørelsen må også være til barnets beste.

Med virkning fra 1. juli 2010 lyder barnelova § 36 slik:

"§ 36. Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge."

Varslingsplikt ved flytting

Med virkning fra 1. juli 2010 lyder barneloven § 42 første ledd slik (nytt i kursiv):

"Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga."

Fra og med 1. juli 2010 pålegges foreldre en varslingsplikt hvis de bestemmer seg for å flytte. Dette gjelder både bostedsforeldreren og samværsforelderen. Varslingsplikten er på seks uker, og skal gi foreldrene tid og anlednign til å finne frem til den beste omsorgsløsningen.

Forbud mot vold mot barn - i kraft fra 9. april 2010

Barneloven § 30 tredje ledd er nå endret og lyder slik (nytt i kursiv):

”Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.”

Barnelovens bestemmelse har blitt endre til å tydeliggjøre at barn ikke skal utsettes for noen form for vold, heller ikke som ledd i barneoppdragelsen. Det presiseres videre at barn ikke skal utsettes for skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs opptreden.