Familierettsadvokaten - Advokat Skilsmisse, barnefordeling, barneomsorg, arv, testamente mv.

Med virkning fra 1. mai 2010 lyder pasientrettighetsloven § 4-4, samtykke om helsehjelp på vegne av barn, slik (nytt i kursiv):

"Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år.

Det er tilstrekkelig at én av foreldrene eller andre med foreldreansvaret samtykker til helsehjelp som
a) regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet, jf. barnelova §§ 37 og 42 andre ledd, eller
b) kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Før helsehjelp som nevnt i bokstav b gis skal begge foreldrene eller andre med foreldreansvaret, så langt råd er, få si sin mening. Beslutning om helsehjelp som nevnt i bokstav b kan påklages til Helsetilsynet i fylket etter kapittel 7. Helsetilsynet i fylket kan vedta at helsehjelpen skal avsluttes inntil det er fattet vedtak på grunnlag av klage fra den andre forelderen eller andre med foreldreansvaret.

 Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.

 Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnets foreldre, andre med foreldreansvaret eller barnevernet, jf. tredje ledd, høre hva barnet har å si før samtykke gis. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si sin mening i alle spørsmål som angår egen helse. Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet."

Hovedregelen er at begge foreldrene med foreldreansvaret skal samtykke til helsehjelp til barn under 16 år. Dette fremgår av pasientrettighetsloven § 4-4 første ledd.

 Etter lovendringen som trådte i kraft 1.mai 2010, er det nå tilstrekkelig at en av foreldrene samtykker i nødvendig helsehjelp, etter bestemmelsen annet ledd, bokstav b. Forutsetningen er at ”kvalifisert helsepersonell” mener at helsehjelpen er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. I ordlyden ”kvalifisert helsepersonell ligger et krav til at helsepersonellet må ha den nødvendige faglige innsikt til å vurdere barnets behov for helsehjelp. Hovedregelen bør være at den lege, psykolog eller tannlege som er ansvarlig for helsehjelpen, også foretar vurderingen. Om det kan oppstå skade, beror på et helsefaglig skjønn, og hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret.

”Skade” omfatter både skade av somatisk og psykisk art – et barns behov for å snakke med psykolog faller således innunder ordlyden.

 Forutsetningen for at en forelder skal kunne gi slikt samtykke, er at den har del i foreldreansvaret. Adgangen til samtykke henger således ikke sammen med hvem barnet bor hos, men om forelderen har del i foreldreansvaret.

 Når det gjelder helsehjelp som inngår i den daglige og ordinære omsorgen for barnet, er det også tilstrekkelig med samtykke fra kun den ene forelderen. Dette fremgår av bestemmelsens bokstav a. Regelen henger sammen med at slike avgjørelser ikke anses for å være blant de store avgjørelsene i barnets liv, og derfor ikke noe som begge foreldrene må samtykke til.

Kilde: www.regjeringen.no