Barnefordeling er den vanlige betegnelsen på det som i rettslig sammenheng omtales som foreldrekonflikter. En foreldrekonflikt eller barnefordeling er ofte en vanskelig og følelsesladet prosess for deg som foreldre. Det er da viktig at du kjenner reglene og rettighetene dine, og at du vet hvordan en barnefordelingssak løses både utenfor og innenfor domstolsapparatet.

Innledning

I denne artikkelen lærer du mer om:

  • Hva skjer med ansvaret for barna når forledrene går fra hverandre?
  • Hvordan foregår prosessen i en barnefordelingssak?
  • Hva er mekling, og hvor skal mekling skje?
  • Hvordan gjennomføres en barnefordelingssak i retten?

Barnefordeling – hva skjer i en barnefordelingssak?

Vi bistår løpende i en lang rekke barnefordelingssaker. Mange klienter har spørsmål om hva som skjer i barnefordelingsprosessen. Vi har derfor laget denne oversikten for at foreldre kan få en større forståelse for hvordan en barnefordelingssak behandles.

 

advokathjelp1. Problemet: Hva skjer ved foreldrenes samlivsbrudd?

Når foreldre skiller lag er det en rekke spørsmål som må avklares når det gjelder forholdet til barnet. Det grunnleggende spørsmål er hvem barnet skal bo fast hos, og omfanget av den samværsrett den andre av foreldrene skal ha. Det må også avklares om begge foreldrene fortsatt skal ha foreldreansvaret (felles foreldreansvar), noe som er barnelovens utgangspunkt, eller om det i fremtiden bare skal ligge hos den ene. Utgangspunktet er at foreldrene fritt kan løse disse spørsmål ved å avtale seg i mellom.

 

I praksis blir foreldrene i det store flertall av tilfellene enige om disse spørsmål. I opp mot 90 % av tilfellene går enigheten ut på at barnet skal bo fast hos moren, men at de fortsatt skal ha felles foreldreansvar, og at faren har samværsrett. Det er imidlertid en klar utvikling i retning av at faren i større grad enn før ønsker at barnet skal bo fast hos han. Avtaler mellom foreldrene kan også innebære delt daglig omsorg og at barnet vekselvis bor hos den ene og den andre, noe som er blitt mer og mer vanlig. Det er ingen offentlig kontroll med at den avtalte ordning partene kommer frem til er til den beste for barnet.

Blir foreldrene ikke enige om disse spørsmål, må domstolene avgjøre dem, jf barneloven § 56.

 

 

2. Generelt om prinsippene i barnelovens bestemmelser

I 2003 – 2004 ble barneloven gjenstand for betydelige endringer. Hovedformålet med endringene var at man ønsket å tydeliggjøre at barnets beste skal være avgjørende, både for de avgjørelser som treffes og for selve saksbehandlingen (saksgangen i barnefordelingssaker). I den forbindelse er det lovfestet at retten skal påskynde saksbehandlingen så mye som mulig, og at advokater og dommere som behandler slike saker skal vurdere mulighetene for å oppnå forlik mellom foreldrene og legge forholdene til rette for dette. Denne ordningen som barneloven bygger på kalles blant fagfolk for ”konflikt – og forsoningsmodellen”.

 

Barnelovens saksbehandlingsregler legger til rette for at domstolene langt på vei kan tilpasse rettsprosessen til den enkelte sak.

Dommeren kan la seg bistå av barnefaglig kompetente personer – sakkyndige – som oftest psykologer – på en mer målrettet måte for å bidra til avtaleløsninger. I de fleste saker er det best for barnet at foreldrene kommer til enighet om barnefordelingsspørsmålene, og dette vil ofte virke konfliktdempende og gi bedre grobunn for fremtidig samarbeid mellom foreldrene. I noen type saker vil det imidlertid være best egnet med tradisjonell behandling med hovedforhandling og dom. Men dette gjelder nå unntaksvis, i motsetning til tidligere.

 

Retten kan også henvise foreldrene til mekling før saken eventuelt behandles etter ”konflikt og forsoningsmodellen” eller går til hovedforhandling. Dette er en annen form for mekling enn lovens pålagte mekling når foreldre med barn går fra hverandre (se pkt 3 under). Dette kan for eksempelvis være en advokatmekler eller en barnepsykolog med meklingskompetanse.

 

I særlige tilfeller åpner loven for at retten kan oppnevne advokat (eller annen representant) for barnet, noe som vil styrke barnets rettigheter i de mest belastede sakene.

 

I loveendringen med å styrke barns medbestemmelsesrett ble aldersgrensen for å høre barnet i disse sakene senket fra 12 til 7 år. Lovendringen vil være et effektivt virkemiddel for å sikre at også mindre barn gis anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter i barnefordelingssaker. Er barnet over 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener, jf barneloven § 31.

 

Behandlingsmåten i barnefordelingssaker er forenklet ved at det er lettere å sette i gang en sak uten advokat (forenklet stevning), og det er i visse tilfeller mulighet til å få dom uten hovedforhandling. Endringene kan bidra til at terskelen for å gå til domstolene blir lavere, og at det spares tid og ressurser i de enkleste sakene.

 

Det betales ingen rettsgebyrer i barnefordelingssaker, men partene må om de ikke faller inn under ordningen for fri rettshjelp, betale sine egne advokatkostnader. Det er videre forbundet prosessrisiko også ved barnefordelingssakene, hvilket betyr at den parten som taper saken i forhold til sin påstand risikerer å måtte betale den andre partens saksomkostninger eller saksomkostninger til det offentlige, dersom den vinnende parten har fått innvilget fri rettshjelp/sakførsel.

 

 

3. Mekling på familierådgivningskontor

 

Før man kan reise sak for tingretten, må det ha vært meklet mellom foreldrene, jf barneloven § 51. Mekling gjelder i de tilfeller der man har felles barn under 16 år og foreldrene avslutter sitt samliv, enten på bakgrunn av ekteskap eller samboerforhold. Alle familierådgivningskontorer tilbyr mekling. Også enkelte prester, advokater, psykologer eller fagpersoner ansatt i offentlig helse- og sosialinstans eller PPT kan være godkjente meklere. Man kan henvende seg til Fylkesmannen for å få opplyst hvor nærmeste mekler finnes.

 

Etter at man har gjennomført mekling, vil foreldrene få en meklingsattest. For å kunne reise sak om foreldreansvar, bosted og / eller samværsordninger, er det et vilkår at foreldrene kan legge frem en gyldig meklingsattest, jf barneloven § 56, annet ledd. En meklingsattest er gyldig i inntil 6 måneder.

 

 

4. Hvor skal rettsaken være? Verneting i barnefordelingssaker

Med verneting menes spørsmål om hvor barnefordelingssaken skal reises. En sak om barnefordeling skal reises ved den tingretten der barnet har bopel, jf barneloven § 57. Barnet anses normalt å ha bopel hos den forelder det bor fast hos etter avtale, rettsforlik eller dom. Ved delt fast bosted (delt daglig omsorg) vil barnet ha verneting begge steder. Dersom saken gjelder søsken med forskjellig bosted, kan felles sak reises der ett av barna har bosted. Saksanlegg ved ett verneting utelukker i så fall saksanlegg ved andre mulige verneting.

 

5. Stevning og tilsvar etter barneloven

Den rettslige delen av en barnefordelingssak starter ved at den ene av foreldrene inngir stevning, jf barneloven § 58, første ledd.

Det er en rekke formelle og innholdsmessige krav til utformingen av en stevning.

Stevningen er en gjennomgang av faktum og juridisk argumentasjon som påberopes av den som tar ut stevningen. Stevningen er derfor et svørt sentralt dokument i en barnefordelingssak. I de fleste tilfeller kontaktes derfor advokat for hjelp til utformingen av stevningen.

Hvis parten ikke har bistand fra en advokat ved barnefordelingen, kan man selv fylle ut et forenklet skjema for stevning (forenklet stevning) som man kan få utdelt i tingretten, eller som er tilgjengelig på nettstedet www.domstol.no. Det vanlige er imidlertid at advokatene står for utformingen av stevninger i barnefordelingssaker.

Tingretten er også behjelpelig med å fylle ut skjemaet hvis man er usikker på hva som skal skrives. Retten har i tilfelle ansvaret for å forkynne stevningen for saksøkte.

I tilsvaret skal saksøkte gjøre rede for hva partene er uenige om og gi en kort redegjørelse for saksøktes syn på saken, jf barneloven § 58, annet ledd. I denne type saker tilstrebes å sette kort tilsvarsfrist, særlig hvis begge parter har advokatbistand og partene har hatt mye kontakt umiddelbart forut for stevningen. I praksis ser man ofte at retten setter fristen til to uker. Men loven oppstiller ingen fast tilsvarsfrist.

 

Barnefordelingssaker er såkalt delvis indispositive saker eller saker uten fri rådighet. Dette innebærer at retten ikke er bundet av partenes påstander og anførsler, og at retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, samtidig som partene kan inngå rettsforlik så langt avtalefriheten gjelder. Retten må likevel føre kontroll med at rettsforliket ivaretar barnets interesser forsvarlig.

 

6. Grunnprinsipper for saksbehandlingen i barnefordelingssaker

6.1. Barneloven § 48 – hensynet til”Barnets beste”

Barneloven § 48 angir den overordnede norm for barnefordelingssaker. Her fremgår at både avgjørelsen og saksbehandlingen ”skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet”. Kriteriet kommer inn både ved avgjørelsen av sakens materielle innhold og også under selve gjennomføringen av saken. Hensynet til barnets beste er en norm som både dommere, sakkyndige, advokater meklere og andre representanter for barnet skal rette seg etter. Begrepet er et skjønnsmessig kriterium som skal avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering av barnets interesser i den enkelte sak.

 

6.2. Prioriterte saker – rask behandling

I barnefordelingssaker skal retten som nevnt ovenfor i punkt 2, påskynde saken så mye som mulig, jf barneloven § 59. Hovedformålet er å få domstolene til å prioritere disse sakene tidsmessig, nettopp for å styrke barnets rettssikkerhet. Fremdriftskravet gjelder på alle stadier i saken og for alle aktører. Det er viktig at man påbegynner behandlingen av saken straks og at den ikke på noe tidspunkt blir liggende ubehandlet. Unntak finnes naturligvis, blant annet i saker der det er behov for lenger tid til å skape et forsvarlig beslutningsgrunnlag, for eksempel ved å fremskaffe ytterligere bevis, avvente sakkyndig utredning eller lignende.

 

6.3. Meklingsmodell

Dommeren har som nevnt ovenfor en meklingsplikt i denne type saker. Mekling kan foretas av dommeren selv, eller han kan overlate dette ansvaret til andre, for eksempel ved å bruke sakkyndig eller annen ekstern megler. Utgangspunktet er at dersom mekling ikke synes nytteløst, skal det ha vært forsøkt før en eventuell hovedforhandling.

De fleste saker egner seg til mekling, men unntak finnes, for eksempel i saker som inneholder elementer av vold, rusmisbruk, mishandling eller andre alvorlige forhold. I nevnte type saker vil det ofte være formålstjenlig at saken behandles på tradisjonell måte med hovedforhandling, men det kan også være at deler av spørsmålene saken reiser likevel egner seg for mekling. Mekling skal ikke ha som formål å tvinge igjennom forlik der partene ikke er motivert for dette. Retten må hele tiden vurdere hva som er til det beste for barnet, og et rettsforlik kan i noen tilfeller tenkes ikke å være til barnets beste.

 

6.4. Særlig om sakkyndige i barnefordelingssaker

Barneloven legger opp til fleksibilitet som gjør det mulig å tilpasse saksbehandlingen til den spesifikke situasjonen i den enkelte sak. I den forbindelse kan retten oppnevne en sakkyndig. Loven legger opp til fleksibel bruk av sakkyndige på et tidlig stadium av saksbehandlingsprosessen. Formålet med sakkyndigbruk er at den sakkyndige skal kunne bidra til å bevirke at foreldrenes fokus flytter seg fra konflikten mellom dem og over på barnets interesser. Som sakkyndig benyttes oftest personer med kompetanse innen psykologi, barnepsykiatri eller flerkulturelle spørsmål. Også personer med annen kompetanse fra andre fagfelt vil kunne være aktuelle.

Retten kan oppnevne sakkyndig til å være med under saksforberedende rettsmøter. Retten kan også be den sakkyndige om å ha samtaler med foreldrene og barna og gjøre undersøkelser for å kartlegge forholdene i saken. Slike undersøkelser kan for eksempel være samtaler med personale ved barnehager, skoler eller lignende. Det er retten som bestemmer hva den sakkyndige skal gjøre, etter at partene har fått mulighet til å uttale seg, jf barneloven § 61 nr. 1. Retten kan også oppnevne sakkyndig på et senere stadium av saken, for eksempel for å rettlede foreldrene i en prøveperiode der foreldrene har avtalt en midlertidig ordning, jf barneloven § 61 nr. 7. Endelig kan retten oppnevne en sakkyndig for å få utarbeidet en skriftlig erklæring i anledning en eller flere spesifikke problemstillinger i saken, jf barneloven § 61 nr. 3.

 

 

 

7. Saksforberedende møter i saker om barnefordeling

7.1. Generelt

 

Så snart retten mottar en stevning i en sak om barnefordeling, skal retten innkalle partene til saksforberedende rettsmøte, jf barneloven § 61 nr. 1. Det normale er at disse møtene avholdes etter at tilsvaret er innkommet retten. Grunnet fremdriftskravet i denne type saker bør derfor tilsvarsfristen settes kort. Partene bør i innkallelsen gjøres oppmerksom på at de har møteplikt i saksforberedende møter, og at de om nødvendig kan avhentes hvis de ikke møter.

 

Formålet med saksforberedende møter er å kartlegge tvistepunktet mellom foreldrene, drøfte den videre behandling av saken og eventuelt mekle mellom dem. Det er lovgivers intensjon at saksforberedende møter skal bli et mer benyttet verktøy i barnefordelingssaker enn tidligere. Imidlertid kan stevningen og / eller tilsvaret avdekker at saken ikke er egnet til mekling, og i så fall vil barnet som regel være best tjent med at hovedforhandling berammes straks. Det kan for eksempel være tilfelle hvor begge parters prosessfullmektiger tilkjennegir at et eventuelt saksforberedende møte vil være forgjeves eller direkte negativt for foreldrene og / eller barnet. Dette kan være også aktuelt i saker hvor det foreligger mishandling, rusmisbruk eller annen alvorlig omsorgssvikt.

 

Når det innkalles til saksforberedende møte vil partene få mulighet til å uttale seg om behovet for oppnevning av sakkyndig og eventuelt valg av sakkyndig, jf ovenfor i punkt 6.4. Dommeren må på dette stadium av saken i så fall også ta stilling til om vedkommende sakkyndig skal snakke med foreldrene og / eller barnet, dra på hjemmebesøk, eventuelt gjøre andre forberedende undersøkelser av betydning for saken før første forberedende møte. Under det saksforberedende møtet vil dommeren i praksis ha valget mellom å mekle selv, eventuelt sammen med en oppnevnt sakkyndig, eller overlate til den sakkyndige å mekle.

 

7.2. Oppnevning av representant for barnet

 

Retten kan i særlige tilfeller oppnevne en advokat eller annen representant for barnet for å ivareta barnets interesser i forbindelse med søksmålet, jf barneloven § 61 nr. 5. Bestemmelsen er ment å være en unntaksbestemmelse, og antas å være særlig aktuell i forhold til eldre barn som har behov for å fremme sine interesser i forbindelse med saken, uten at de har partsrettigheter. Advokaten har rett til saksdokumentene og kan samtale med barnet. Han / hun skal påse at saken er godt opplyst og at saksbehandlingen skjer raskt og er til barnets beste. Representanten har ikke andre prosessuelle rettigheter, utover adgang til å være til stede under rettsmøter i saken.

 

7.3. Innholdet av det saksforberedende møtet – rettsforlik

 

I saksforberedende møte skal retten forsøke mekling mellom partene med formål å komme frem til en minnelig ordning – et rettsforlik. Under saksforberedende møter er atmosfæren noe mindre formell enn under hovedforhandling, og advokater og dommer bærer ikke kappe. Det blir heller ikke ført bevis under disse møtene. Det kan være ett eller flere saksforberedende møter i en barnefordelingssak. Det første saksforberedende møte tar gjerne lengst tid, ofte 4 timer til en hel dag. Som regel er det oppnevnt en sakkyndig til det første forberedende møtet, jf ovenfor. Dommer og sakkyndig møtes gjerne i forkant av rettsmøtet og gjennomgår kort sakens tema, hva man trenger av informasjon og hva som kan være aktuelle problemstillinger.

 

I starten av møtet orienterer dommeren om møtet, eventuell samtale med den sakkyndige og ordningen med saksforberedende møte. Det er viktig å understreke at dette er en prosess og at det er mulig å prøve ut ordninger uten at det binder partene endelig. Advokatene holder normalt ikke innledningsforedrag, slik som under hovedforhandlinger. Imidlertid ser man i praksis gjerne at prosessfullmektigene innledningsvis redegjør kort for partenes syn. Etter dette gis gjerne partene, det vil si foreldrene, mulighet til å fortelle sin versjon av saken (partsforklaring). Partsforklaringen skal klargjøre faktum og partenes oppfatning av situasjonen. Dommeren stiller gjerne spørsmål først, men det er også vanlig at det er partens advokat som begynner med spørsmål. Gjennom partenes forklaring kartlegges og oppsummeres det hva partene er enige om, og hvor de er uenige. Etter at dommeren og advokatene har fått stilt spørsmål, får vanligvis også den sakkyndige anledning til å stille spørsmål.

 

Etter partspartsforklaringene kan det brukes ulike virkemidler videre, avhengig av saken. Dersom partene har en god dialog og allerede i forklaringene har kommet inn på mulige forsøksordninger, kan det være praktisk å fortsette prosessen i plenum. Det er også mulighet for å ha samtaler i egne møter med advokaten alene, partene og deres advokater sammen og sakkyndig enten enkeltvis eller samlet. Det kan være at dommeren og den sakkyndige har behov for å drøfte saken seg i mellom, med påfølgende møte med advokatene. Her er man midt i kjernen for meklingen.

 

Under forhandlingene vil man hele tiden forsøke å avklare om det er grunnlag for løsning. Når rettsmøtet har vart en stund er det ganske vanlig at at den sakkyndige kommer med en vurdering av saken. Den sakkyndige vil således ha en mer aktiv rolle i denne delen av møtet, både med spørsmål, vurderinger og forslag. Her er det rom for mange forskjellige løsninger, alt etter hvordan saken står. Den videre fremdrift avhenger av sakens karakter og omfang, samt graden av konflikt eller enighet mellom foreldrene.

 

Dersom partene kommer til enighet, inngås et rettsforlik allerede under det første rettsmøtet. Dette er en rettslig bindende avtale mellom partene.

 

7.4. Inngåelse av en foreløpig avtale mellom partene

 

Barneloven åpner adgang til at man under det saksforberedende møte kan komme frem til enighet om å prøve en foreløpig avtale, jf barneloven § 61 nr. 7. Bestemmelsen gir partene mulighet til å høste erfaring med barnets bosteds- og samværsordning for en kortere eller lengre periode, uten at noen derved har tapt sin opplevde rettslige eller faktiske situasjon for all ettertid. I denne perioden kan de få råd, og det kan foretas en evaluering fortløpende og i etterkant. Tiltaket forutsetter enighet mellom partene. Bestemmelsen er svært betydningsfull og slike avtaler blir ofte resultatet av et første forberedende møtet. Loven inneholder ingen bestemmelser om prøveperiodens lengde, bare at det er for ”ei nærare fastsett tid”. Det er retten som gir partene mulighet for å prøve ut en foreløpig avtale, og periodens lengde fastsettes således i samarbeid med partene, eventuelle sakkyndige og retten. Prøvetiden bør tilpasses barnets behov, for eksempel i forhold til skole, fritidsaktiviteter, ferier mv. I praksis ser man gjerne at slike midlertidige avtaler inngås med en varighet på ca tre – seks måneder.

 

7.5. Gjentatte forhandlingsmøter

 

I de tilfeller der partene har meklet seg frem til en foreløpig avtale som skal gjelde for en viss tid (prøveperiode), vil det bli satt dato for et nytt forberedende møte som skal evaluere denne avtalen. Også i dette møtet vil eventuelt oppnevnte sakkyndige vanligvis være til stede. Møtet berammes i tid slik at det sammenfaller med utløpet av prøveperioden. I neste forberedende møte foretar man en evaluering av den perioden som har gått og partene får anledning til å uttale seg om hvordan de synes avtalen har fungert. Partene kan bli enige om å fortsette med den foreløpige avtalen og gjøre den til en fast og endelige avtale, de kan mekle om ny avtale, eventuelt foreta korrigeringen i den første avtalen, eller de kan komme frem til at de har behov for ytterligere en prøveperiode. I så fall berammes et tredje forberedende møte, med ny evaluering osv. Etter tre forhandlingsmøter, uten løsning, vil det i de fleste tilfeller bli berammet hovedforhandling.

 

Dersom en midlertidig avtale viser seg å ikke fungere, kan både partene og også den sakkyndige be retten om å kalle inn til et nytt rettsmøte før det fastsatte rettsmøtet hvor den midlertidige avtalen skulle evalueres.

 

7.6. Dom uten hovedforhandling

 

Dersom partene samtykker og retten finner det forsvarlig, kan det avsies dom uten hovedforhandling, jf barneloven § 61 nr. 8. Forutsetningen for dette er at saken er forsvarlig opplyst med hensyn til lovkriteriet ”barnets beste”. Bestemmelsen vil være mest aktuell i enkle samværstvister hvor partene ønsker tvangskraften av en dom, og hvor f. eks en sakkyndig har gitt råd i det saksforberedende møte som partene finner at retten kan legge til grunn, men hvor man ikke oppnår et rettsforlik.

 

 

 

 

 

8. Hovedforhandling i barnefordelingssaker

Barnefordelingsprosessen

Hovedforhandlingen i en barnefordelingssak skal ha ett mål for øye: Den løsning som er til barnets beste.

Som nevnt ovenfor kan det være noen barnefordelingssaker som ikke egner seg for forhandlinger (forberedende møter). I disse tilfeller vil det bli berammet hovedforhandling etter at stevning er innkommet. Likeså kan det være at partene under forhandlingsmøtene, enten i første møte eller senere møter, finner at det ikke er mulig å komme til enighet om en avtale / rettsforlik. Også i disse tilfeller vil det bli berammet hovedforhandling i saken. Hovedforhandling skal berammes ”straks”, jf barneloven § 61, første ledd. Formålet er at denne type saker ikke skal trekke ut i tid, av hensyn til barnet og foreldrene, jf det som er nevnt ovenfor om fremdriftskrav og barnets beste. En hovedforhandling i barnefordelingssaker følger tvistelovens alminnelige bestemmelser om dette, med innledningsforedrag, full bevisførsel, prosedyrer, mulighet for anke m.v. De færreste barnefordelingssaker blir avgjort med dom etter forutgående hovedforhandling.

 

Dersom det er behov for videre utredning av en sakkyndig i forbindelse med hovedforhandling, kan retten bestemme at det også før hovedforhandlingen skal oppnevnes en sakkyndig. Den sakkyndiges rolle vil da være noe annerledes enn tidligere i prosessen. Den sakkyndige vil da som hovedregel skrive en sakkyndigrapport med en foreløpig anbefaling. Den sakkyndige vil da også være til stede under hovedforhandlingen og vil som hovedregel komme med sin endelige anbefaling etter å ha hørt partenes forklaring og bevisførselen i hovedforhandlingen. Retten er ikke bundet av den sakkyndiges anbefaling, selv om denne som oftest blir betydelig vektlagt.

 

Advokat ved barnefordeling?

Vi hjelper deg selvsagt. Vi kan reglene, og kjenner aktørene i bransjen. Sammen finner vi den beste løsningen for din situasjon.

Les mer om våre barnefordelingsadvokater her.

 

Tags: , , , , ,