Arverett er et fag som handler om følelser, tradisjoner og juss. Ikke minst skal avdødes verdier fordeles gjennom arveoppgjøret. Arveretten reiser mange spørsmål. Hvem har rett på arv? Hva  og hvor mye arver de forskjellige arvingene? Er det mulighet for uskifte? Hvordan er regelen for arv til en samboer? Hva får barna? I denne artikkelen skal du få en oversikt over arvelovens regler for hvem som mottar arv.

Hvem kan være arving?

I Norge i dag bygger vi på det såkalte parentelsystemet. Dette innebærer at slektninger arver i henhold til det parentel de hører til. (Parentel er i Store Norske Leksikon definert som “en gruppe personer som har felles stamfar.”)

Først går arven til slektningene i avdødes egen parentel. Det vil si dennes etterkommere (barn, barnebarn). Hvis ikke arvelater etterlater seg noen etterkommere, går arven til dennes foreldre, søsken, nevøer og nieser. Er ingen i dette parentel i live, er det besteforeldrenes parentel som tilgodeses (besteforeldre, onkler, tanter, fettere, kusiner).

 

  • Som direkte avkom etter avdøde forelder står barna helt først i arverekken.
  • Gjenlevende ektefelle har også en sterk stilling, så selv om avdødes barn etter lovens system er nr. 1 i arverekken, blir de i realiteten ofte nr. 2.
  • Samboere har i dag også rett på arv. Særkullsbarn er ektefellenes barn fra et tidligere forhold. Avdødes særkullsbarn har arverett til avdødes verdier. Det har ikke gjenlevende ektefelles særkullsbarn.

 

Barnas arverett

Avdødes avkom har krav på arv. Arvelater kan ikke testamentere bort alle sine verdier til andre – testasjonsretten begrenses av pliktdelsreglene, det vil si det barna har krav på. Pliktdel innebærer at 2/3 av formuen etter den avdøde forelder er reservert barnet/barna. Arvelater kan utover dette, fritt testamentere over resten av formuen. Hvis arvelater etterlater seg flere barn er hovedregelen likedeling av arven.  Unntak fra likedelingsprinsippet kan forekomme i forbindelse med avkorting eller forloddsrett etter loven.

 

Ektefellens arverett

Gjenlevende ektefelle har etter arveloven § 6 krav på en fjerdedel etter avdøde, når det er livsarvinger(felles barn) i bildet. Lengstlevende har i alle tilfeller krav på en sum lik 4 ganger folketrygdens grunnbeløp. Dette kalles minstearven. Ektefellens minstearv er prioritert foran livsarvingenes pliktdel etter arveloven § 29.

Formuesordningen mellom ektefellene har stor betydning for lengstlevendes stilling. Av avdødes særeie og skjevdelingsmidler, får lengstlevende kun sin arvelodd. Av det øvrige felleseiet får lengstlevende halvparten som sin boslodd. Er arven etter avdøde lik 4 ganger folketrygdens grunnbeløp, arver således ektefellen alt som minstearv. Livsarvingene får ingenting. Det er først når arven etter avdøde overstiger 4 G at livsarvingene også vil arve. Mangler avdøde direkte etterkommere, arver lengstlevende halvparten av verdiene etter ektefellen (dog minimum 6 ganger grunnbeløpet i folketrygden). Dette er situasjonen hvis ektemaken din bare etterlater seg foreldre , eller avkom etter disse. Er den eneste slekten til din avdøde ektefelle dennes besteforeldre eller avkom etter disse, arver lengstlevende det hele.

 

Retten til uskifte

Uskifte er en særordning for gjenlevende ektefelle. Formålet med ordningen er å prioritere gjenlevende ektefelle og gi denne en sikker posisjon når den blir alene. Uskifte betyr i praksis at ingenting endres. Det vil si at gjenlevende ektefelle overtar ansvaret for arv og gjeld og blir sittende med alle verdier. Disse bestemmer lengstlevende over på vanlig måte, med noen få unntak. Gjenlevende ektefelle kan ikke gi bort fast eiendom og andre større gaver som står i misforhold til boets verdi. Dette gjelder også for gavesalg (salg til meget lav pris). Heller ikke vil gjenlevende ektefelle kunne begunstige enkelte arvinger på bekostning av de andre arvingene.

Gjenlevende ektefelle vil normalt ha en ubetinget rett til å overta boet i uskifte og er ikke avhengig av samtykke fra andre arvinger (unntatt fra avdødes eventuelle særkullsbarn). Uskifte medfører intet ansvar med hensyn til forsvarlig håndtering av førstavdødes verdier. Med de unntak som er nevnt ovenfor og med reservasjon for direkte “misleg” atferd har gjenlevende full anledning til å forbruke alle verdiene i uskifteboet. Gjenlevende har ingen plikt til å ta hensyn til de arvinger som venter på sin fars- eller morsarv. Lengstlevende kan sitte i uskifte med ektefellens særeie, hvis dette er nedfelt i ektepakt. Hvor det har vært avtalt uskifte med særeie, skal delingsbrøken baseres på forholdet mellom førstavdøde og lengstlevendes særeie da uskiftet tok til.

 

Forholdet til eventuelle særkullsbarn

En annen problemstilling er lengstlevendes forhold til førstavdødes særkullsbarn (førstavdødes barn fra et annet forhold). Etter loven kan særkullsbarna hindre at lengstlevende kan sitte i uskiftet bo – de har krav på at det foretas skifte straks.

 

Eksempel på fordeling:

Vi ser for oss at det eneste av betydelig verdi som et ektepar har opparbeidet og eier i fellesskap, er villaen som er verdt 4 millioner, og hytta som er verdt 1 million. Boet etter reglene i ekteskapsloven er da på 5. millioner.

Førstavdøde etterlater seg altså halvparten – 2,5 millioner kroner. Førstavdødes særkullsbarn vil ikke la lengstlevende sitte i uskifte, da de ønsker å få utbetalt arven med en gang.

Dersom førstavdøde ikke har opprettet noe testament, har lengstlevende kun krav på å arve én fjerdepart, dvs. kr. 625.000,-. Det resterende, kr. 1.875.000,- skal førstavdødes arvinger ha. Hvis lengstlevende ikke har midler av betydning ellers, innebærer dette at villaen eller hytta må selges for å frigjøre midler til gjennomføringen av skiftet.

Enda verre blir det hvis villaen og hytta var førstavdødes særeie. Da har lengstlevende fremdeles rett til å arve kr. 625.000,-, men ellers ingenting. Eneste måten å unngå problemer med særkullsbarna, er å få de til å samtykke til uskifte.

Med mindre man er helt overbevist om at særkullsbarn vil gi et slikt samtykke etter at førstavdøde er gått bort, bør ektefeller som ønsker å sikre hverandres rett til å bli boende i hjemmet etter førstavdødes bortgang, innhente særkullsbarns samtykke på forhånd. Et slikt samtykke bør gis skriftlig.

Særkullsbarna løper en risiko ved å la lengstlevende sitte i uskifte  – det er ikke sikkert at det er like mye igjen til dem ved lengstlevendes bortgang, som om de ikke hadde samtykket til uskifte, og boet etter førstavdøde derfor hadde blitt skiftet straks. På bakgrunn av slike betraktninger er det flere og flere ektefeller som oppretter et testament, hvor det bestemmes at særkullsbarna, dersom de samtykker, også skal arve noe (eller alt) etter lengstlevende.

Hvis den ene av ektefellene selv er barnløs, er dette ofte en praktisk og fornuftig måte å løse et problem på. Ellers kan særkullsbarna også sette betingelser for å gi slikt samtykke. Det kan for eksempel settes som betingelse at boet skal skiftes, dersom lengstlevende inngår et nytt forhold. Testamentet på sin side kan inngås i form av en ugjenkallelig arvepakt, og sikrer således at lengstlevende ikke kan gjøre om på disposisjonen. På denne måte sikrer man alles interesser. Lengstlevende kan bli boende i huset og får beholde hytta, og når lengstlevende går bort arver særkullsbarna mer enn de i utgangspunktet ville ha gjort.

 

Hva kan testamenteres bort?

Arv etter testament og arv etter loven likeverdig. Testasjonsfriheten er i dag en selvfølge, med den begrensning som ligger i livsarvingens pliktdel og gjenlevende ektefelles minstearv. Utover dette kan avdøde i testament disponere sine midler som han selv ønsker. På samme måte som en gift testator i testament bare kan disponere over hva som blir “hans” andel på det sammensatte skiftet, kan gjenlevende ektefelle i uskiftet bo ved testament bare disponere over den andel som i følge fordelingsreglene tilfaller hans arvinger.

 

Advokathjelp

Våre advokater bistår med alle juridiske spørsmål innenfor arverett og generasjonsskifte.

Klikk her for mer informasjon om oss, og hva vi kan hjelpe deg med. 

 

Tags: , , , , , ,