Sameie består av det partene har ervervet i fellesskap. Hver part har sin eierandel av de aktuelle formuesgodene som eies sammen. Det er behov for klarhet i hvor store eierandelene er. Det har betydning for hva man kan råde over under ekteskapet/samboerskapet, herunder hvilke disposisjoner man kan gjøre (som å selge, gi bort gaver, testamentere også videre). Likeledes har det stor betydning for deling ved skifte. I denne artikkelen behandles spørsmål om hvordan sameie oppstår, hvordan eierandeler fastsettes og sameiets virkninger både under ekteskapet/samboerskapet og ved skifte.

Hvordan sameiet oppstår

Sameiet oppstår som regel ved at partene betaler hver sin del av bestemte formuesgoder, halve summen eller deler av den. Ofte tar man opp felles lån til anskaffelsen. En står veldig fritt til å velge gjenstander for sameiet, det kan være alt fra eiendom til anskaffelse av kunst.

Som oftest opprettes sameie ved at partene inngår en avtale om at eiendelen tilhører begge, halvparten hver eller en annen brøk. Det er nokså vanlig at sameie oppstår tilfeldig også; partenes økonomi blandes på en slik måte at det blir vanskelig å spore tilbake hvem midlene kommer fra. Også tredjeparter som givere eller arvelatere kan bestemme at en eiendelen skal være sameie.

Den enkeltes andel

Hvor stor andelen blir, beror på den enkeltes innsats. Økonomiske bidrag er naturligvis av betydning. Kjøper man for eksempel et landsted hvor den ene betaler 100 000 og den andre 400 000, blir eierbrøkene henholdsvis 1/5 og 4/5. Men også praktisk innsats som planlegging, oppussing og vedlikehold bør tas i betraktning når eierandelene skal fastslås. Har den ene bidratt særskilt med arbeid i hjemmet skal det også tas hensyn til dette, denne regelen har fått sterk forankring i familieretten. Bidragene må veies mot hverandre. Når eiendelen er en naturlig del av en vanlig husstand, bidragene er kombinerte og det ikke foreligger annet holdepunkt, presumeres det gjerne at andelene er like (sameieloven §2).

Virkningene av sameiet

1. For det første begrenses den frie rådigheten en vanligvis har. Grensen er klar: En kan disponere over det andelen er verdt, ikke mer(ekteskapsloven § 36).

2. For det andre har ingen fortrinnsrett til eiendelen ved skilsmisse.

3. For det tredje kan ikke den ene ektefellens kreditorer ta beslag i den andres andel. Hver hefter for sitt, og en har ikke adgang til å forplikte den andre.