| Gjenlevende ektefelle ble gitt rett til å overta bolig ved skifte med særkullsbarn |
|
Ofte oppstår uenighet mellom gjenlevende ektefelle og avdødes særkullsbarn når boet etter avdøde skal gjøres opp. Desember 2010 avsa Høyesterett dom om gjenlevende ektefelles rett til å få overta felles bolig på skiftet etter avdøde. Ektefellene hadde giftet seg i 1989, etter å ha vært samboere i fire år. Avdøde hadde tre barn fra tidligere ekteskap. Boligen hadde blitt brukt som feriested av ektefellene frem til 1993, da de flyttet til eiendommen. Ektefellene hadde under samlivet i ektepakt avtalt formuesordningen « særeie i live, felleseie ved død». I ektepakten hadde eiendommen vært oppført som avdødes særeie.
Da avdøde falt fra i 2005 oppsto uenighet mellom avdødes tre særkullsbarn og gjenlevende ektefelle om hvem som skulle overta boligen. Skifteloven § 63 annet ledd gir lengstlevende ektefelle en rett til å få utlagt felles bolig på skiftet med mindre det vil være åpenbart urimelig etter forholdene. Regelen gjelder uavhengig av hvem av ektefellene som brakte boligen inn i ekteskapet. Etter tidligere rettspraksis og juridisk teori skal det svært mye til før unntaket «åpenbart urimelig» kommer til anvendelse. I Høyesteretts vurdering av saken ble ekteskapets varighet på 16 år tillagt vekt. Partene hadde i tilegg til dette vært samboere i 4 år forut for ekteskapet. At boligen var blitt brukt som ektefellenes felles bolig fra 1995, og at gjenlevende fortsatt var bosatt i boligen var også av betydning. Før ektefellene flyttet til boligen hadde den blitt benyttet som feriebolig. Videre hadde gjenlevende ektefelle bidratt til vedlikehold og bidratt økonomisk til påkostninger av boligen. Alle disse forhold tatt i betraktning kom Høyesterett til at gjenlevende hadde en sterk tilknytning til stedet. Særkullsbarnas tilknytning til eiendommen var ikke så sterk at det ville være «åpenbart urimelig» om gjenlevende overtok boligen. Barna hadde vært voksne da avdøde hadde flyttet til eiendommen, men hadde brukt den som feriested under oppveksten. At eiendommen hadde vært i familiens eie i mer enn 200 år ble heller ikke utslagsgivende, da urimelighetsvurderingen måtte foretas i forhold til særkullsbarna og ikke øvrig slekt. Det ble videre uttalt at regelen ikke kan forstås slik at det skal foretas en interesseavveining mellom gjenlevende og arvinger. Slike tvister vil således avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Høyesterett kom etter dette til at gjenlevende skulle få boligen utlagt til seg i henhold til skiftelovens § 63 annet ledd.
|
(C) Familierettsadvokaten.no 1998-2011
